er det normalt å grine hver eneste dag?

for det gjør jeg nemlig. hver eneste dag tenker jeg på alt det som har skjedd det siste året og hvor mye ting har forandret seg siden jeg og min daværende bestevenninne sto og skålte for at dette året skulle bli det beste året ever. vel. 8 måneder og 17 dager senere sitter jeg her alene i leiligheten og føler meg egentlig helt tom. i løpet av disse 8 månedene og 17 dagene har jeg mistet en far, en nesten to veldig gode venninner og masse av min uskyld. vet ikke hva som er verst men jeg vet at alle disse ting som jeg har gått igjennom kommer til å krever utallige år med terapi. den jeg er i dag er ikke den jeg var for 8 måneder og 17 dager siden. en skulle kanskje tro at jeg nå visste hvem jeg er og hvem jeg kan stole på, men sannheten er at jeg aldri følt meg tommere og mer utsatt. jeg vet virkelig ikke hvem jeg kan stole på, jeg vet at mange mener at jeg burde stole på dem. men jeg klarer ikke. for jeg vet at på et tidspunkt kommer de til å “skuffe” meg og jeg orker rett og slett ikke mer skuffelse og motgang. og ja, jeg vet at det er måten jeg er på, har skremt vekk mange mennesker som bare ville meg godt, men som tilslutt gav oppog forlot meg akkurat sånn så jeg forventet. og dette gjør at jeg stoler ennå mindre på folk jeg treffer senere. dette er blitt til en ond sirkel og jeg tror egentlig at jeg aldri kommer til å klare å bryte bort fra dette vesnet som jeg har nå har blitt. men i morgen er en ny dag og jeg får vel bare ta tiden til hjelp.

har det utrolig kjekt på jobb så det er hvert fall noe positivt som skjer. og en venninne kommer fra stavanger på besøk så det blir hvert fall kos.